En volontøroplevelse Spedalsk.dk

En volontøroplevelse
[36]

Bare på den uken i Sverige ble vi helt spesielle venner, og vi utvekslet adresser. I år etter år skrev jeg julehilsen til ”bestefar Andersen”, og fikk koselige kort fra Danmark. Og av og til var det små hilsener med kortet, som boken ”For menneskets skyld”, eller bilder eller smykker fra Nepal. Etter hvert fant jeg ut at jeg ville bli lege som foreldrene mine, og det fortalte jeg også til Johannes. Vi begynte å sende e-post, og jeg fikk vite mer om Spedalskhedsmissionen, som dessverre ikke finnes i Norge. I Bergen, der jeg studerer, er studiet slik at etter to år og tre måneder må halvparten av alle studentene ha en fire måneder lang pause fra studiet. Det var da jeg kom til å tenke på Spedalskhedsmissionen, og om det kanskje var mulig for meg å reise ut med samme organisasjon som Johannes. Slik ble det til at jeg fikk være desember 2004 og januar 2005 i Bangladesh, ved Danish Bangladesh Leprosy Mission (DBLM) i Nilphamari. Afrejse fra Bergen Mandag 29. november dro jeg fra Bergen. Alle praktiske ting hadde ordnet seg utrolig greit, og jeg gledet meg veldig til å reise. Tiden før jeg dro var spesielt fin, for det var som om Gud hadde forberedt dette lenge. Johannes og jeg har dessverre aldri møttes siden, men vennskapet er noe helt spesielt for oss begge to. Han gledet seg veldig over at jeg skulle reise, og jeg gledet meg, og var spent på hvordan det ville bli. Jeg var ikke nervøs for turen, alt var veldig fredfylt og føltes så riktig. Turen ned var lang og til tider litt skummel, men jeg opplevde hvordan Gud tok vare på meg og jeg traff mennesker som jeg kunne prate med. Da jeg kom frem til Bangladesh, var alle utrolig hyggelige og hjelpsomme. Det er så mange flotte folk i TLM Bangladesh! Nilphamari – et stort projekt DBLM ligger i Nilphamari, et distrikt i den nord-vestlige delen av Bangladesh. Senere har Den internasjonale Spedalskhetsmisjonen overtatt og Spedalskhedsmisjonen i Danmark får støtte fra Danida. Arbeidet drives nå av TLMI Bangladesh. DBLM er et omfattende prosjekt som blant annet omfatter leprakontroll (først og fremst), tuberkulosekontroll, rehabilitering (fysisk og sosio-økonomisk), sykehusfasiliteter (130 senger), utdanning og forskning, behandling av medfødte misdannelser, en del operasjoner, hudpoliklinikk og øyepoliklinikk. DBLM har ansvaret for leprakontroll i distriktene Nilphamari, Rangpur, Thakurgaon og Panchgani. Det meste av tiden var jeg i Nilphamari, ved sykehuset der. Her lærte jeg mye om lepra og behandlingen av sykdommen. Jeg observerte mye, men fikk også prøve mye selv. Undersøkelse og diagnostisering av pasienter var jeg mye med på. Andre ting var opptrening og fysioterapi, sårstell, rekonstruktiv leprakirurgi og prinsipper for behandling med MDT (multi drug therapy). Som nevnt er DBLM et omfattende prosjekt, og består ikke bare av sykehuset i Nilphamari. I distriktet Rangpur er det et mindre sykehus som tar seg av pasienter med enklere problemstillinger fra distriktet rundt. Jeg var i Rangpur mange ganger, blant annet ved åpningen av øyepoliklinikken der den 10. januar. Mange mindre klinikker I de distriktene som DBLM har ansvaret for, har de mange mindre lepraklinikker med personale de selv har utdannet. Flere ganger var jeg med til klinikker av denne typen. De leverer ut medisiner til pasienter som bor hjemme, følger dem opp under og etter behandling, og driver oppsøkende arbeid for å finne nye tilfeller tidligst mulig. Jeg var med på å undersøke pasienter og samle inn forskningsdata, og fikk innblikk i hvordan lepra gjerne smitter i familier og nabolag. Dette kommer frem ved nøye registrering av hver enkelt pasient og systematisk undersøkelse av alle i pasientens familie og nærmeste sosiale krets. Rehabilitering DBLM tilbyr også ulike typer rehabilitering for pasienter som er blitt friske. Mange har fått misdannelser og handikap for livet, selv om de ikke har fl ere bakterier i kroppen. I Nilphamari kan de ta kurs i sykkelreparasjon, broderi, maskinsøm og annet. De kan også få finansieringshjelp til å f. eks. åpne en liten butikk. Alle pasienter får tilbud om å være med i en self-help group der pasientene hjelper og støtter hverandre, både sosialt og på andre måter. På sykehuset er det samlinger hver søndag kveld for denne gruppen. Disse møtene var jeg med på flere ganger. Det er sosiale samlinger der pasientene oppmuntres til å bidra med sang, dikt eller annet de har å vise frem. Hensikten er å bygge opp selvtilliten og selvbildet hos denne gruppen, som fortsatt er veldig stigmatisert i samfunnet. Pasienter som er blitt friske, rekrutteres ofte til den generelle opplysning og utdanning av befolkningen om lepra. Jeg fikk være med og se på et dramastykke som handlet om lepra og behandlingsmuligheter. Mye frykt og fordommer er fortsatt knyttet til denne sykdommen. På sykehuset var det f. eks mange kvinnelige pasienter som var forlatt av mennene sine, og i et utviklingsland som Bangladesh er det en katastrofe. Ekteskapet er deres eneste trygghet. Andre pasientgrupper Visse andre pasientgrupper behandles også ved DBLM. Jeg var med på mange hudpoliklinikker med vanlige hudsykdommer. Her fikk jeg sette injeksjoner og bli litt kjent med prinsipper for behandling av vanlige tilstander. Hudpoliklinikk var der både i Nilphamari, Thakurgaon og Rangpur. En annen pasientgruppe jeg så mye til, var barn med misdannelser. Tilnærmet alle ekteskap i Bangladesh er arrangerte, og det er en del ekteskap mellom slektninger. På general disability poliklinikkene kom mange barn med leppe-gane spalte, feilstillinger av føttene og andre misdannelser. Gipsing av føttene til disse babyene så jeg mye av. Mange av barna måtte opereres. Noe av det jeg var mest med på, og som fungerte veldig fint til tross for språkbarrieren, var operasjoner. Jeg var med på mange operasjoner, og fikk assistere på en god del. Kirurgen, dr. Negrini, gav meg god opplæring! Operasjonene som ble utført, var ulike lepratilstander, mye medfødte misdannelser, brannskader, brokk, og noen andre ting. Det var utrolig interessant og inspirerende å se hvordan en med enkle midler og god hygiene kan gjøre utrolig mye! Den siste uke Siste uken jeg var i Bangladesh, var jeg tre dager ved LAMB hospital i Parbatipur. Det ligger ca. en time unna DBLM. Her har de en stor føde- og barselavdeling med 300 fødsler i måneden! Jeg fikk se flere fødsler, både ukompliserte og noe kompliserte. Andre ting jeg fikk med meg, var et par keisersnitt, operasjoner, stell av for tidlig fødte barn og en stor medisinsk avdeling. Et givende ophold DBLM er et flott sted. Man blir glad i alle de fine menneskene som er der, pasientene og de som jobber der, og alle folk som dukker opp! Jeg fikk bo i guesthouse, og ble passet godt på av kokken og gartneren der! I begynnelsen var det vanskelig å virkelig forstå all lidelsen og alt det vonde som pasientene opplever. Det ble litt overveldende, og jeg følte nesten at jeg så alt i et blad, eller på TV. Ettersom tiden gikk, var det utrolig fint å bli litt kjent med de forskjellige pasientene og følge dem over tid. Så mange flotte mennesker, og så givende å bli. Noen få kunne gjerne noen engelske ord, og etter hvert lærte jeg litt bangla av kokken i guesthouse. Så pratet vi så godt vi kunne, og lo masse. Noen var jeg med og så operasjoner på, og var innom dem en del senere for å se hvordan det gikk. Det er veldig oppløftende å se hvor mye en kan gjøre med enkle midler og litt oppfinnsomhet. Mange av pasientene er også triste og deprimerte når de kommer inn, men så blir de muntret opp av hverandre. Det var veldig gøy å være på self-help club. De synger for hverandre, forteller historier eller viser ”kunster”. Alle får masse applaus og oppmuntring. Kjempeartig å være med på! Tiden i Bangladesh var utrolig interessant og givende på mange måter. Forskjellene mellom helsevesenet der og her i Norge er så store at det må oppleves for å kunne se det. Hygiene, ressurser, forventninger hos pasienter og helsepersonell, alt er utrolig annerledes. Å oppleve disse kontrastene har gitt meg litt mer perspektiv på situasjonen vår i Norge. Noe av det mest spennende og interessante i Bangladesh, var å prate med misjonærene som bor og arbeider der. Utfordringene er store, men de føler at de utgjør en forskjell, og at det de gjør virkelig spiller en rolle i Guds rike. Og de var fullt klar over at de ga opp mulighetene for en vestlig karriere. Det var også fi nt å få treffe kristne i en så annerledes kultur, og være med på gudstjenester og feire jul. Hver fredag var det bibelgruppe på engelsk, det var også utrolig kjekt å være med på. Personlig opplevde jeg å bli mer sikker på Gud og på meg selv den tiden jeg var i Nilphamari, og kjenner at de to månedene fikk jeg vokse mye. Jeg er veldig glad for at jeg valgte å ta denne pausen i studiet, og takknemlig for at jeg fikk mulighet til å reise ut med Spedalskhedsmissionen.